Jeg er optimist!

Del artikkelen:

Share on facebook
Share on twitter

På en reise i Sør-Amerika i 2013 får Gerhard Heiberg store magesmerter. Det frister ikke med sykehusinnleggelse verken i Argentina eller Chile, så han holder ut smertene til han er hjemme igjen.

I Oslo går turen til Diakonhjemmet hvor de finner en meget forstørret milt. Legene mistenker kreft, og henviser ham til Radiumhospitalet. – De skjærer litt forskjellige steder på kroppen, sier han, og viser meg en øreflipp som mangler en bit.

– Bedriftslegen ga meg fem, kanskje ti år å leve, hvis jeg var heldig. Men jeg sitter jeg, sier han og smiler.  – Den første tiden likte jeg ikke å gå over  dørstokken til Radiumhospitalet, jeg følte at jeg da var i dødens forgår. Nå er jeg imidlertid glad for å komme dit, og få tatt de undersøkelsene som skal gjøres. Så får  resultatet komme som det kommer.

I 2013 ble diagnosen mantelcellelymfom med spredning til benmarg og lymfer. Behandlingen var cellegift. En tøff kur, men det virket, og han ble fort bedre. Deretter noen runder med Rituximab, før det ble for sterkt for kroppen. – Jeg kan ikke få skrytt nok av norsk helsevesen med Radiumhospitalet i spissen. De gjorde en kjempejobb, og tok sykdommen min på største alvor. Jeg ble anbefalt å dra til sykehus i utlandet, bl.a. Sveits og USA, og jeg ble kontaktet av utenlandske sykehus som forsikret meg om at de hadde gode behandlingstilbud. Men det har vi i Norge også.

I april i år fylte han 78 år. På bursdagen fikk han den gode beskjeden at han nå er symptomfri. Ikke kreftfri, som det stod i et intervju i Dagbladet, sykdommen er kronisk og kan blusse opp igjen når som helst. Men for øyeblikket er han symtomfri. – Jeg vil ikke gå for dypt inn i sykdommen, det kan føre til grublerier, og det vil jeg ikke. Jeg har ubetinget tillit til helsepersonellet, både leger og sykepleiere er strålende. Jeg stoler på at de vet best, noe som betyr at jeg ikke behøver å sette meg inn i alt. De har greie på dette, det har ikke jeg. Jeg har hatt mye kontakt med sykehusvesenet, og jeg har aldri hatt noe å klage på.

– Min kone er med på alt som foregår på Radiumhospitalet, vi kan jo oppfatte nyansene forskjellig. Vi diskuterer alltid etterpå – hva hørte du? Hun passer på at jeg ikke blir for sliten eller påtar meg for mange oppdrag – hun er mer opptatt av dette enn jeg er. Hun er en god støtte og hjelp for meg.

Heiberg har engasjert seg i Radiumhospitalets Venner som jobber for et nytt sykehus. Det trenger vi, sier han. På spørsmål om hvordan det er å leve med tanken på tilbakefall, sier han at han er optimist av natur, han tenker ikke for mye på det. Jo lenger tid som går, jo flinkere blir de til å behandle, tenker han. – Jeg har et enkelt utgangspunkt: Jeg vil leve mens jeg lever. Jeg har sett flere av mine eldre venner  pensjonere seg, sette seg foran TVen og se på gamle cowboyfilmer og lese gamle aviser. Dit skal ikke jeg. – Jeg vil ikke si at jeg tar en dag av gangen, men jeg lever som jeg vil. Jeg reiser, vet at det kanskje ikke er det lureste, men jeg gjør nå det, for det har jeg glede av. Og jeg tror at er man optimist, og kan ha gode dager og le og smile, så gjør det godt det også.

Helsepersonell gjorde ham oppmerksom på Lymfekreftforeningen. Han meldte seg inn, og har vært på noen arrangement, bl.a. Lymfomdagen i Oslo, og Lymfekreftbladet leser han. – Takk til dere som jobber frivillig – det trenger Norge, sier han.

Så snakker vi litt om senskader. Infeksjonene kommer lettere enn før, og gir seg sterke utslag.

Han blir fortere sliten og trøtt, så han reiser mindre, og trapper ned på en del aktiviteter, bl.a. gir han seg i IOC (International Olympic Committee) i september.

Heiberg tar hensyn til sin situasjon, og har laget seg gode rutiner for hverdagen; legger seg tidlig om kvelden, spiser fornuftig, er forsiktig med alkohol. Sover stort sett godt. Men han vil ikke gi opp et liv hvor han er interessert.

Hva med «chemobrain», vanskeligheter med konsentrasjon og hukommelse?

– Alle har fortalt meg om det, så jeg tester meg selv. Jeg holder en del foredrag, uten manuskript, gjerne 30 – 45 minutter etterfulgt av en spørsmålsrunde. Det har gått greitt så langt, men jeg blir mye mer sliten enn tidligere, og jeg faller litt sammen når det er over. Jeg kan glemme navn, men det som interesserer meg, sitter. Spørsmålet kommer opp hver gang jeg er til kontroll på Radiumhospitalet. Når jeg sier at jeg er sliten og trøtt, minner legene meg på at jeg ikke må glemme min alder.

Han smiler. – Døden har jeg forsonet meg med. Etter et hjerteinfarkt i 2011 gikk jeg gjennom livet mitt i tankene. Jeg har fått gjort det meste, har opplevd suksess, jeg er fornøyd. Jeg lever et godt familieliv med kone, tre barn og fem barnebarn, og kanskje den viktigste oppgaven i livet å føre neste generasjon videre. Det er hyggelig med barnebarn, men det kan bli slitsomt. En kollega av min datter som er prest, sa en gang til meg: «Når barnebarna kommer, er det gledelig jul, og når de går, er det fred på jord» – og det har jeg tenkt på flere ganger.

Igjen kommer smilet. Planene fremover inneholder flere prosjekter både i Kina og andre steder, og han får stadig nye forespørsler om å bidra.

Så vil han gjerne ha mer tid med familien, og ferieturer med sin kone, både syden- og skiturer. – Jeg fører en kontinuerlig dialog med sykdommen. Nå har jeg bedt ham roe seg litt, for jeg har enda mye ugjort, er avslutningsordene hans. Og det tror jeg han på.

Noe du lurer på?